Det eneste som er forutsigbart, er at livet er uforutsigbart.
Jeg har aldri vært naiv – jeg vet at utfordringer er en del av livet. Men jeg trodde likevel ikke at det skulle skje meg – ikke slik, og ikke så plutselig.
9. August 2021 klokken 18:25 fikk jeg slag – en blodpropp i hjernen. På sekunder ble kroppen min lammet i venstre side. Jeg snakket utydelig, ble forvirret, og alt som før var naturlig, ble plutselig vanskelig – ja, umulig.
Og i det øyeblikket skjedde det noe:
Jeg innså at jeg ikke kunne kontrollere hva som skjer – men jeg kan velge hvordan jeg møter det.
Når svakhetene vises
Å bli satt ut av spill er brutalt. Plutselig kjenner jeg på sider av meg selv jeg aldri har måttet forholde meg til før. Fysiske begrensninger. Kognitive utfordringer. Sårbarhet i møte med helt vanlige ting – dusje, kle på meg, lage mat, bruke språket. Alt må læres på nytt.
Og likevel – det betyr ikke at jeg er svak. For meg handler det om å erkjenne at svakhet ikke er en identitet, men et menneskelig vilkår. Å innrømme sårbarhet er ikke å gi opp – det er å ta lederskap i eget liv. Det er å være kaptein på egen skute, selv i stormen.
Å være “halvveis” – og helt menneske
Jeg har kjent på skam. På følelsen av å ikke strekke til. På å være annerledes – fysisk, mentalt, sosialt. Jeg har hatt lyst til å gjemme meg.
Men samtidig kjenner jeg:
Jeg er fortsatt meg.
Jeg tenker som før – kanskje enda klarere.
Jeg skaper, reflekterer og ler.
Jeg kjenner på glede og takknemlighet – og jeg kjenner at jeg fortsatt har noe å gi.
Hva hjelper meg videre?
To ting har vært avgjørende:
1. Aksept.
Ikke som en resignasjon – men som et startpunkt. Å møte meg selv med ærlighet og si: Her står jeg nå. Ikke sammenligne med hvordan det var før, men bygge videre herfra.
2. Fellesskap.
Jeg trenger folk rundt meg. Sammen er vi sterkere – og jeg har fått kjenne på ekte omsorg. At venner, bekjente og tidligere kunder fortsatt søker meg ut, betyr mer enn ord kan si. Jeg er fortsatt ønsket, verdsatt – og det gir meg mot.
Selvmedfølelse – ikke selvmedlidenhet
I møte med alt som er vondt, er det lett å havne i en indre monolog av kritikk og skam. Jeg kjenner det – skammen over ikke å få til mer, over å føle meg svak.
Men da minner jeg meg selv på forskjellen:
Selvmedlidenhet sier «stakkars meg» og gjør meg alene.
Selvmedfølelse sier: Dette er en del av det å være menneske. Vi har alle våre kamper.
Selvmedfølelse gir meg styrke – og kontakt.
De tre pilarene jeg prøver å leve etter nå er:
- Vennlighet mot meg selv
- Opplevelsen av felles menneskelighet
- Oppmerksomt nærvær uten dom