Slipp Taket – Få styrken igjen
Jeg har alltid vært den som får ting gjort –
har ordnet, løftet, organisert, sørget for at alt fungerer. Jeg liker å ha det fint rundt meg, jeg verdsetter skjønnhet og orden. Det gir meg ro.
Etter slaget for fire år siden ble alt annerledes. Kroppen sa stopp, og tempoet jeg var vant til, gikk ikke lenger. Jeg har måttet erkjenne at jeg ikke klarer alt som før. For en som alltid har holdt ting i gang, er det en tøff erkjennelse. Følelsen av utilstrekkelighet har vært der ofte – og dukker fortsatt opp.
Men det handler ikke om å gi opp.
Det handler om å slippe taket – ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må. Og når jeg først gjør det, oppdager jeg at det finnes andre muligheter.
Å slippe andre til
Når jeg ikke kan ta alt ansvar selv, må jeg la andre bidra.
Jeg må tåle at ikke alt blir gjort på min måte. Det er uvant – og ofte frustrerende – men det skjer også noe godt. Jeg begynner å se nye måter å leve på. Nye måter å være meg på.
Noe av det vanskeligste har vært å kjenne at jeg mister deler av den identiteten jeg har hatt.
Den som alltid fikk ting til å skje, som holdt oversikten og skapte ro og skjønnhet rundt seg.
Når det glipper, føles det som om jeg glipper.
Men sakte begynner jeg å se at det ikke er hele sannheten.
Kanskje jeg ikke mister meg selv – kanskje jeg bare blir kjent med en ny side av meg.
En som ikke må fikse alt, men som fortsatt ser det vakre, bare i et annet lys.
Nye måter å leve på
Jeg tar pauser – ikke fordi jeg har gitt opp, men fordi jeg lar ting ta den tiden de tar.
Jeg ber om hjelp, og tar imot fordi jeg er sterk
Jeg velger enkle løsninger uten å kjenne meg lat – jeg sparer kreftene til det som betyr noe.
Jeg lar rot og kaos være greit noen ganger og øver på å være i det-….
Jeg ser etter skjønnheten i det uferdige, uten at jeg må justere det.
Nye måter å være meg på
Jeg er ærlig – jeg sier at jeg orker ikke alt.
Jeg er tar i mot hjelp, og ser at det også gir andre noe.
Jeg er tilstede – jeg skynder meg mindre.
Jeg er raus med meg selv – jeg vet at verdien min ikke ligger i alt jeg får gjort, men i den jeg er midt i alt som skjer.
Det finnes en frihet i å ikke måtte være perfekt.
Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg, eller at jeg gir blaffen.Det betyr at jeg øver på å senke skuldrene litt. Jeg kan la noe stå urørt, uten at det betyr at jeg har mistet meg selv.
Jeg slipper taket
– ikke i livet, men i kontrollen.
Og i det øyeblikket får jeg styrken tilbake.
