Noen ganger kommer det øyeblikk som forandrer alt. For meg kom det 9. august 2021.
Vi vet det i teorien hvor skjørt livet er, men det er noe helt annet å erfare det i egen kropp
Et øyeblikket en sommerdag.
Jeg hadde gått en rolig tur i skogen med verdens beste turkompis 12 uker gamle Monsen – en Portugisisk vannhund
En time senere lå jeg i en sykebil. Jeg kunne ikke røre meg. Slaget traff meg uten forvarsel. Jeg var våken, klar og kjente at halve meg ble borte.
Det føltes som å falle ut av sitt eget liv. Alt ble snudd på hodet… ( Den dagen kan du lese om her)
Men det fantes bare én vei videre: fremover – ett skritt, én dag, ét pust av gangen.
Ikke tilbake – men videre.
Jeg blir aldri den samme igjen. Og det er helt greit.
For det handlet ikke om å komme tilbake til den jeg var.
Det handlet om å møte livet slik det er nå – og bygge noe nytt fra det stedet.
Jeg oppdaget styrker jeg ikke ante jeg hadde. Jeg lærte å lytte innover. Jeg ble kjent med et nærvær og en livskraft som ikke kommer av å mestre alt, men av å være villig til å kjenne, falle og reise seg igjen – med støtte, kjærlighet og en god porsjon stahet.
.
Hva er egentlig posttraumatisk vekst?
Posttraumatisk vekst (PTSG) handler ikke om å romantisere smerte.
Det handler om at noen – gjennom tid, arbeid og støtte – kan erfare en positiv utvikling etter kriser, tap eller traumer.
Det betyr ikke at man blir “takknemlig for krisen”.
Det betyr at man kan finne mening i det meningsløse, og vokse frem noe nytt fra ruinene.
Noen vanlige tegn på posttraumatisk vekst:
– En dyp takknemlighet for livet
-Styrket autentiske relasjon til andre
– Mot til å leve i tråd med egne verdier
– Økt indre styrke og mestringstro
– En opplevelse av mening og retning
La meg være ærlige: Noen sår gror aldri helt. Men det betyr ikke at du ikke kan leve et rikt og meningsfullt liv likevel.
Du trenger ikke “bli som før”.
Du trenger ikke “fikse deg selv”.
Men kanskje, akkurat nå, er du i ferd med å ta det første skrittet på en ny vei.
Kanskje kjenner du – som jeg gjorde – at dette kan bli et vendepunkt.
….
Du er ikke svak – du er i bevegelse?
Det finnes øyeblikk i livet som setter alt på pause. Der du ikke kjenner deg selv igjen. Der ingenting gir mening.
Jeg vet hvordan det er, jeg har kjent det i egen kropp. Men jeg vet også dette:
Det finnes noe En styrke – En livskraft som vekkes med små steg, tydelige valg og støtte.
Det handler ikke om å late som jeg har kontroll.Det handler om å møte det som er – og likevel fortsette.
Ustoppelig betyr ikke å aldri falle.
Det betyr å reise seg, igjen og igjen,
med mer mot, mer nærvær – og en dypere kontakt med det som virkelig betyr noe.
Det snur – men ikke på den
måten du kanskje trodde
Mange beskriver et slags vendepunkt. Ikke nødvendigvis et øyeblikk fylt med klarhet – men et tidspunkt der noe begynner å løsne. En ny tanke. En liten handling. Et møte. Et håp som ikke var der før.
Og ofte: en ny nysgjerrighet på hvem du kan være nå.
Verktøy og små steg på veien:
Her er noe som hjalp meg:
- Refleksjon: Ikke for å analysere alt – men for å la det som har skjedd få plass.
- Støtte: Noen som tåler å være med i mørket, uten å fikse det.
- Aksept: Ikke resignasjon, men et rolig nikk til “ja, dette har skjedd”.
- Nye mål: som gir mening nå. Kanskje små. Kanskje uventede.
U-svinger er ikke bare metaforer. De kjennes. I kroppen. I relasjonene. I identiteten.
Og ingen ønsker dem. Men når de først er her, kan vi velge hvordan vi møter dem.
Posttraumatisk vekst er ikke et krav, og det betyr ikke at alt vondt har en mening.
Men det finnes en vei videre – og på den veien ligger det ofte en ny styrke, en ny ro, en ny du.