Velg en side

Vi er ganske flinke til å fortelle oss selv hva vi ikke kan. For gamel, for dårlig, for sent ute – eller rett og slett jeg er ikke gode nok. Men hvem har egentlig bestemt det?
Etter fem år med rehabilitering har jeg oppdaget at det ikke alltid er kroppen som setter grensene først. Noen ganger er det tankene mine eller andre! 

Jeg lurer på hvem som egentlig bestemmer hva som er mulig for meg.

Er det alderen? Kroppen? Erfaringene mine? Eller alt jeg har hørt og fått fortalt gjennom livet?

For jeg er jo ikke den samme som da jeg var 30, 40 eller 50. Verken i kroppen eller i hodet.

Jeg har levd noen år, lært mye og gjort meg mange erfaringer. Og så har jeg en kropp som har vært gjennom ganske mye de siste årene.

Det er realiteten.  Men betyr det at mulighetene mine nødvendigvis blir færre. Eller kan det hende at noen av dem forsvinner fordi jeg selv har sluttet å tro på dem?