Da jeg var liten, fikk jeg ofte høre:
«Du må ikke være så nysgjerrig.»
Kanskje var det ment som god folkeskikk.
Men i dag lurer jeg på om nysgjerrighet er noe av det mest verdifulle vi mennesker har.
For nesten all læring begynner med et spørsmål.
Selv da jeg var godt voksen, kunne pappa si:
«Du bare spør, du…»
Og der gjorde jeg – spurte
Om livet.
Om tro.
Om hvorfor mennesker gjør som de gjør.
Jeg lette etter ikke etter svar men mer forståelse.
Likevel opplever jeg at jeg ofte gjør det motsatte når det gjelder meg selv.
Jeg merker noe og så konkluderer jeg.
«Jeg er stresset.»
«Jeg er sliten.»
«Slik er kroppen min.»
«Sånn er livet mitt.»
Jeg slutter å undersøke.
For noen dager siden når jrg ble guidet i meditasjon, hørte jeg en setning som traff meg.
Curiosity is like the glue to the present moment. – Nysgjerrighet er limet som holder oss i øyeblikket.
Jeg tror det er sant. For i det øyeblikket jeg er nysgjerrig…slutter jeg å være så sikker,
Etter hjerneslaget måtte jeg lære kroppen å gå igjen.
Menlike tøft og nødvendig som trening handlet det om noe annet.
Å legge merke til det som skjedde i meg.
Sorgen.
Frykten.
Skammen.
Håpet.
Ikke for å bli kvitt følelsene.
Men for å forstå dem.
Rehabilitering handler om mer ennå å få fysisk kapasitet til å fungere – Den mentale styrken avgjør like mye hvor langt du kommer ….
Yuval Noah Harari skriver at i en tid hvor kunstig intelligens kan svare på nesten alt, blir evnen
til å kjenne sitt eget sinn viktigere enn noen gang.
Jeg tror han har rett. AI kan gi deg svar på mye Men den kan ikke kjenne etter for deg.
Den kan ikke oppdage når frykten styrer.
Den kan ikke merke når oppmerksomheten din er er blitt kapret av autopiloten
Det arbeidet er fortsatt ditt .
