Jeg tror mange av oss er flinke til å fylle på. Nye planer, nye mål og nye ting vi skal få til. Men av og til trenger vi kanskje også å se på det vi allerede drar med oss – og kjenne etter om alt fortsatt skal være med videre.
Vi skriver 20. september, og høsten har nådd oss.
Jeg merker det på lyset først. Morgenene er kjøligere, kveldene kommer tidligere, og selv på dager der sola skinner, er det noe i lufta som har forandret seg.
Jeg har alltid vært glad i årstidene. Ikke bare fordi jeg liker forandringen i naturen, men fordi jeg kjenner igjen så mye av livet i årstidene.
Våren med forventningen og alt som skal begynne. Sommeren med lyset, energien og følelsen av at verden ligger åpen. Høsten som endrer fargene og tempoet. Vinteren som trekker alt tilbake før det igjen begynner å spire
Jeg har alltid vært nysgjerrig, aktiv og skulle helst gjort det ferdig i går. Det å kjenne at noe beveger seg fremover har vært en glede gjennom store deler av livet mitt, og etter hjerneslaget ble den siden av meg enda tydeligere.
For da livet plutselig krevde noe helt annet av meg begynte jeg å lete etter hva som fortsatt var mulig.
Det var mye jeg ville tilbake til, og mye jeg ville frem til.
Jeg trente, trente, undersøkte og prøvde mange alternativ. Leste om hjernen og nevroplastisitet og lette etter mennesker og metoder som kunne hjelpe meg videre. Jeg ville forstå hva som fortsatt var mulig å utvikle, og jeg ville bruke det jeg hadde av styrker og kapasitet på en annen måte….
Når jeg ser tilbake, tenker jeg at også de siste årene har hatt sine årstider. Ikke i ryddige perioder på tre måneder av gangen, men om hverandre. En årssyklus i et menneskeliv kan jo skje på langt mindre enn 365 dager.
Noen perioder har vært fulle av vår. Små tegn på at noe begynte å våkne. En bevegelse jeg plutselig fikk til, et steg, et grep og nye muligheter.
Andre ganger har det vært som sommeren. Jeg har kjent energi, framgang og lyst til å gjøre mer.
Og så har det vært vinterperioder. Tider der det utenfra kanskje så ut som om lite skjedde. Mens jeg har søkt og fortsatte å trene. I dag ser jeg at det også var en del av utviklingen. Ikke all vekst er synlig mens den skjer.
Kanskje er det derfor høsten treffer meg litt annerledes nå.
For jeg har vært veldig opptatt av vår og sommer i mitt eget liv. Av det som spirer, vokser og beveger seg fremover. Det har hjulpet meg langt.
Men høsten peker på noe annet.
På det jeg ikke trenger å dra med meg videre.
For mønstrene mine forsvant ikke, selv om livet ikke ble som planlagt denne augustdagen i 2021.
Jeg har fortsatt tankene om hvor mye jeg skal rekke, hvor mye jeg skal klare og hvor fort ting helst skal gå. De har vært en del av meg lenge, og derfor jeg har fått til mye.
Men det betyr ikke at alle de gamle mønstrene fortsatt skal styre like mye.
Det merker jeg i helt vanlige dager. Hodet mitt kan fortsatt planlegge en dag som om jeg har den samme kapasiteten som før. Jeg legger inn for mye, blir utålmodig når ting tar lengre tid enn jeg ønsker, og kan fortsatt ta meg selv i å tenke at jeg burde ha rukket mer.
Forskjellen er at jeg legger merke til det oftere nå.
Og det betyr noe.
For når jeg ser mønsteret, kan jeg også velge litt annerledes. Ikke fordi jeg skal bli mindre ambisiøs eller mindre fremoverlent. Det er en del av meg, og den delen har hjulpet meg gjennom mye.
Men jeg trenger ikke bruke like mye krefter på alt.
Det er kanskje akkurat her høsten kommer inn for meg nå. Jeg er vant til å tenke på det som skal vokse, utvikles og bli bedre. Høsten minner meg om den andre siden av det: at noe også kan få falle.
For meg handler det om å være mer bevisst på hva jeg faktisk vil bruke kreftene mine på.
Jeg kommer fortsatt til å være nysgjerrig, utålmodig og fremoverlent. Jeg kommer fortsatt til å ville lære, skape, trene og utvikle meg.
Men jeg trenger ikke la alle gamle forventninger og mønstre bestemme like mye som før.
Noe kan få falle, ikke fordi det var feil eller fordi jeg gir opp, men fordi jeg ikke trenger å bære alt videre.
Og akkurat nå synes jeg høsten er en fin påminnelse om det.
Nydelige betraktninger som gjør godt for sjelen