Hvert år skjer det samme.
Nyttårsløfter. Nye mål. Nye planer. Og etter noen uker begynner det å glippe.
I januar har jeg vært med på å ta opp plass på SATS.
I februar er det allerede bedre plass fordi jeg også er der litt skjednere.
Det betyr ikke at jeg er lat. Det betyr heller ikke at jeg mangler vilje, men at hverdagen tar over…..
Likevel sier jeg til meg selv:
NÅ MÅ JEG SKJERPE MEG!
Det har jeg også gjort – i mange år – vært rask til å konkludere med det samme: Nå må jeg skjerpe meg. Jeg har fortalt meg selv at jeg står for lite på. At jeg ikke er god nok.
VILJE – Jeg mangler ikke vilje. Den har jeg brukt mye av – og bruker fortsatt.
Etter slaget er det viljen som har båret meg, i alt jeg har gjort for å komme meg videre.
Jeg kan ikke telle timene jeg har brukt på trening.
Jeg vet bare at jeg møtte opp. Igjen og igjen.
Jeg har stått på også de dagene kroppen var treg, tung eller uenig.
Det var nødvendig.
Det var riktig.
Og det fikk meg videre.
Men…..
det jeg ikke har vært god til er å stoppe før det ble for mye.
Jeg har fortsatt lenge etter at det egentlig var nok.
Ikke fordi jeg vil bevise noe,
men fordi det er sånn jeg har lært meg å gjøre det.
Hvile har jeg ofte sett på som noe som kommer etterpå. Når alt annet er gjort. Når jeg har stått lenge nok på. Det har vært et mønster som har fått meg langt. Spørsmålet er bare hva det koster over tid.
NÅR DET FUNGERER – MEN KOSTER
Det jeg gjør, gjør jeg for å fungere. For å kunne bruke kroppen min slik jeg trenger i livet mitt.
Jeg er ikke like god til å gi meg selv den anerkjennelsen. Det gjør at jeg henter mer bekreftelse utenfra enn jeg egentlig trenger. Når jeg gjør det, bruker jeg mer energi enn nødvendig.
Erfaring og forskning viser det samme: når anerkjennelse bare kommer utenfra, varer energien kortere enn vi tror.
Når energien først er i gang, er jeg god til å holde den oppe.
Det er som et bål som allerede brenner.
Det er lett å legge på mer.
Litt til. Litt til.
Det gir varme. – Det lyser. Og det fungerer – helt til det ikke gjør det lenger.
NYTTÅRSØNSKE: I ÅR VIL JEG SLUTTE Å SKJERPE MEG.
Jeg har brukt «skjerpe meg» som et krav til meg selv i mange år. Som en løsning og et mønster som en gang var viktig.
For meg har skjerping betydd:
-
å gjøre mer
-
å stå på lengre
-
å holde ut
-
å få anerkjennelse
Jeg har vært god på skjerping, og det har vært hensiktsmessig – en gang.
I år vil jeg legge fra meg mønsteret om at mer er svaret, og gjøre plass for noe annet.
Å stoppe tidligere.
Å gi meg selv anerkjennelse underveis.
Å bruke energien min bedre – ikke bare bruke den opp.
Ikke for å bli mindre.
Men fordi jeg vil vare.
Og ikke brenne meg ut.
Tack för dessa dina tankar
Gör att jag får mig en behövlig tankestellare
Viktigt att vara nöjd med mig själv utan andras ”applåder”
KRAM från Dalarna
Takk for din kommentar Gunilla – du trenger absolutt ingen «applåder» – du er god nok i deg selv