Noen hendelser i livet lar deg ikke velge hvordan du har det.
Men de tvinger deg til å finne styrken som du må ha for å bli stående.
I det som er.
Den dagen kroppen sviktet, ble jeg liggende. Bokstavelig talt. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg måtte. Kroppen satte en grense jeg ikke kunne forhandle med.
Jeg husker øyeblikket som kaos.
Frykt. Forvirring. Skam. Sinne. Tanker som gikk fortere enn jeg klarte å følge. Og midt i alt: følelsen av å miste kontrollen over noe jeg alltid hadde lent meg på – funksjon, tempo, identitet.
Det var min hendelse.
Min versjon av et brått stopp.
Men vi stopper flere ganger i løpet av et liv.
Som regel uten dramatikk.
Uten sirener.
Et brudd.
En beskjed.
Et tap.
En konflikt.
En avsløring.
Ikke like voldsomt som et slag –
men like fullt heftig når det skjer.
Det er da vi oppdager at utholdenhet ikke bare er å holde ut, men å kunne være i det som er – med både følelser, tanker og uro –uten å prøve å «stikke av».
Det var denne oppdagelsen som ble tydelig for meg igjen nå.
Hendelsen sett utenfra kan virke liten. Ikke dramatisk. Ikke avgjørende. En av de situasjonene man lett kunne tenkt at man bare skal riste av seg og gå videre fra.
Men opplevelsen var stor.
Ikke fordi situasjonen var ekstrem,
men fordi den utløste en skuffelse som jeg kjente igjen.
Skuffelsen gir seg uttrykk som sinne. Ikke som et bevisst valg, men som en reaksjon. En automatikk.
Jeg har opplevd det før: Det er ikke hendelsen som sliter mest. Det er det som skjer i meg etterpå. Tankene som går i ring. Energien som går med til å reagere. Kroppen som spenner seg, lenge etter at situasjonen er over.
Når jeg er ærlig, er det ikke sinnet i seg selv som er problemet. Det er hva det gjør med meg når jeg lar det få styre. Det tar mer krefter enn det jeg reagerte på.
Så…..
Det er ikke alltid det som skjer som tapper meg mest.
Det er hvordan jeg møter det som skjer.
Og denne gangen lot jeg reaksjonen få ta mer plass enn jeg ønsket. Jeg er ikke alltid i stand til å stoppe opp i tide. Noen ganger farer følelsene av gårde før jeg rekker å hente meg inn.
Slik er det å være menneske.
Men forskjellen nå er at jeg ser det.
Jeg vet at det finnes et rom der – mellom det som skjer og det jeg gjør med det. Et lite øyeblikk der noe annet er mulig. Ikke kontroll. Ikke perfeksjon. Men valg.
Jeg klarte det ikke fullt ut denne gangen heller.
Men jeg øver.
Og kanskje er det nettopp det å stå i det som er:
Å kjenne reaksjonen komme – og likevel, før eller siden, finne veien tilbake til seg selv.
Jeg øver fortsatt.
fordi jeg blir tatt av reaksjonen.
og jeg ser det først etterpå.
Men jeg vet at rommet finnes.
Det lille rommet mellom det som skjer og det jeg gjør med det.
Det er ikke et stort rom.
Ikke et sted for kloke tanker eller riktige svar.
Ofte bare et øyeblikk der jeg rekker å kjenne: Nå skjer det noe i meg.
Noen ganger bruker jeg rommet.
Andre ganger går jeg rett forbi det.
Men det at jeg vet det finnes, gjør en forskjell.
For i det rommet ligger muligheten til å velge litt annerledes.
Ikke perfekt. Ikke ferdig.
Bare litt mer i tråd med den jeg vil være.
Og akkurat nå er DET nok.
