Når OL starter, starter også
mine egne refleksjoner
Jeg blir alltid litt mer tenksom når OL drar i gang.
Det har akkurat vært åpningsseremoni for vinter-OL 2026. For to år siden var jeg på Beitostølen da sommer-OL i Paris startet. Den gangen var fokuset mitt klart og rettet utover: Elsa skulle på Helsesportsenteret for å bygge seg opp igjen – fysisk, mentalt og funksjonelt – etter slaget hun fikk for snart fem år siden.
Hun var, og er fortsatt, ustoppelig i viljen til å komme videre. Likevel har jeg stått tett på alt det som ikke synes på utsiden: usikkerheten, frykten for det ukjente, tvilen på egen kropp og spørsmålet som stadig melder seg – kommer dette egentlig til å fungere? Noen dager blir det for mye. Tårer, sinne og fortvilelse tar over.
Det tok meg lang tid å forstå at det jeg så hos Elsa, også angikk meg.
Det er lett å tenke at rehabilitering handler om muskler, funksjon og fysisk trening – og at det derfor er hennes prosjekt, ikke mitt. Men langsomt gikk det opp for meg at en slik livshendelse også krever noe av meg. Ikke bare som støtteperson, men som menneske.
Å heie på andre er relativt enkelt. Å innse hva jeg selv må bygge opp – mentalt, emosjonelt, strukturelt – er langt mer krevende.
Å trene når det er stille
Det er først i roligere perioder jeg virkelig kan forberede meg. Når det ikke brenner rundt meg. Når det ikke er krise. Akkurat slik toppidrettsutøvere trener mesteparten av tiden utenfor konkurranse.
Og det er her OL blir mer enn underholdning for meg. Det blir et speil.
Vi ser vinnerskaller som har brukt år av livet sitt på å forfølge et mål. Ikke fordi de er fryktløse, men fordi de har lært seg å leve med frykt, tvil og usikkerhet – uten å la det stoppe dem.
Det var ikke tilfeldig at Elsa fikk meldingen etter slaget:
«Du må tenke som en toppidrettsutøver.»
Det litt uheldige var at ingen forklarte hva det faktisk innebærer. Kanskje trodde de at det var selvsagt.
De viktigste minuttene før OL
Noen av de viktigste minuttene under OL 2024 kom faktisk før åpningsseremonien. Arne Jørstad Riise snakket om det som kjennetegner utøvere som presterer på toppnivå – og som senere ble samlet i boka Vinnerskaller.
Jeg kjøpte boka nesten umiddelbart. Ikke fordi jeg har ambisjoner om toppidrett, men fordi jeg trengte et språk og en struktur for det jeg sto i selv.
Én setning traff meg spesielt – og ble et slags startpunkt:
Det handler ikke om fravær av frykt, men om evnen til å handle med frykt.
Med det som bakteppe bestemte jeg meg for noe viktig:
Jeg skal bruke de samme prinsippene i min egen utvikling – selv om utgangspunktet mitt ligger langt fra eliteidrett.
Hva toppidretten lærer meg – akkurat nå
Å omfavne frykten
Vinnerskaller kjenner frykt, usikkerhet og tvil like sterkt som alle andre. Forskjellen er at de ikke venter på at følelsene skal forsvinne før de handler. For meg betyr det å slutte å tolke frykt som et faresignal – og heller se det som et tegn på at noe betyr noe.
Å sette realistiske mål
Store mål er bygget av små, konkrete skritt. For meg handler det ikke om prestasjon, men om progresjon. Litt bedre struktur. Litt mer tydelighet. Litt mer ro. Små seire teller – også de ingen andre ser.
Å velge utholdenhet fremfor motivasjon
Motivasjon kommer og går. Utholdenhet er et valg. Det er viljen til å møte opp – også de dagene jeg helst vil trekke meg unna. Over tid er det nettopp dette som skaper endring.
Å ikke gjøre det alene
Ingen vinnerskalle lykkes i isolasjon. Jeg har også mitt team – familie, venner, fagpersoner og mennesker som heier, uten å dømme. Det er lett å glemme hvor mye støtte faktisk betyr, før man virkelig trenger den.
Å trene på indre dialog
Hvordan jeg snakker til meg selv, former hvordan jeg møter motstand. Jeg øver på å minne meg selv på hva jeg allerede har stått i – og at utvikling sjelden er lineær, men likevel virkelig.
Ett skritt av gangen
Denne reisen handler ikke om å bli “best”. Den handler om å leve godt med det livet faktisk er – og samtidig strekke meg i en retning som betyr noe for meg.
Tårer, sinne og fortvilelse er ikke tegn på svakhet. De er en del av prosessen. Akkurat som i toppidrett.
Å tenke som en vinnerskalle betyr for meg å holde blikket fremover, ta ett skritt om gangen – og fortsette, også når det er krevende.
Når vi ser OL, ser vi ytterpunktene av menneskelig kapasitet. Men mentaliteten bak er langt mer allmenn enn vi tror.
Vi kan alle lære noe av vinnerskallene.
Og vi kan alle bruke det – i våre egne liv.
Hei
Dette var riktig god lesning og support. Prinsippene for å utvikle, skape eller nå et eller annet mål er jo akkurT de punktene du lister opp her. Men det er ikke alltid vi har tilgang til alle ingrediensene.Da bruker jeg alltid metoden det er greit å falle men aldri stoppe å reise seg.
Takk For en flott blogg, kloke ord og en påminnelse til oss alle om vi er ganske like på innsiden alle sammen. Og viktigheten av å ha mennesker som betyr noe rundt oss:-)