Livet skjer…
For fem år siden tok livet vårt en helt annen retning i løpet av noen få minutter.
Den 9. august 2021 hadde vi vært på skogtur. Det var en helt vanlig dag, helt til den plutselig ikke var det lenger. Elsa fikk hjerneslag. Hun ble pasient. Jeg ble pårørende. Det livet vi kjente, med de rollene, planene og forventningene vi hadde, ble forandret uten forvarsel.
I dag, fem år senere, er det fristende å se tilbake og spørre hva som gjorde at jeg kom meg igjennom det. Var det motstandskraft? Utholdenhet? Gode mennesker rundt meg? Trening? Flaks? Sannheten er nok at det var litt av alt dette. Men disse fem årene har også lært meg noe mer grunnleggende om hva som gjør meg i stand til å møte livet når det ikke blir slik jeg hadde tenkt.
Det er denne læringen som etter hvert har blitt en viktig del av det vi kaller
Human Capacity – menneskelig kapasitet.
Det som får oss gjennom krisen, er ikke alltid det som hjelper oss videre
Da slaget kom, reagerte vi forskjellig. Elsa skjerpet seg. Hun skulle trene, gjøre det fagfolkene ba henne om, komme seg opp og bli bedre. Jeg begynte å ordne. Kjøre, jobbe, spørre, holde oversikt og finne løsninger.
Begge deler var gode strategier. De hjalp oss gjennom den første tiden. Men etter hvert oppdaget jeg noe som har blitt stadig viktigere for meg: Det som hjelper meg igjennom en krise, er ikke nødvendigvis det samme som hjelper meg å leve godt over tid.
Utholdenhet er et godt eksempel. Elsa har en enorm evne til å holde ut. Det har vært avgjørende i rehabiliteringen, der fremgang ikke kommer gjennom én heroisk innsats, men gjennom tusenvis av små repetisjoner. Stå. Flytte vekten. Gå. Bruke hånden. Prøve igjen.
Men utholdenhet har også en bakside. Den samme styrken som gjør at du fortsetter når det er vanskelig, kan gjøre at du fortsetter når du egentlig burde stoppe. Utholdenhet uten oppmerksomhet kan bli overkjøring.
Det samme gjelder min trang til å ta ansvar og finne løsninger. Den har vært uvurderlig, men den kan også føre til at jeg begynner å fikse før jeg har lyttet, eller tar ansvar for noe som egentlig ikke er mitt ansvar.
Det har lært meg at menneskelig kapasitet ikke bare handler om hvilke ressurser jeg har. Det handler om hvor godt jeg klarer å bruke dem i møte med den situasjonen jeg faktisk står i.
Human Capacity er mer enn hvor mye vi tåler
Når vi bruker ordet kapasitet, er det lett å tenke mengde. Hvor mye tåler du? Hvor mye orker du? Hvor lenge kan du holde ut? Hvor mye kan du produsere?
Fem år med rehabilitering, usikkerhet, arbeid, relasjoner, fremgang og tilbakeslag har gitt meg et annet syn på kapasitet.
Human Capacity handler ikke først og fremst om å tåle mer. Det handler om min samlede evne til å møte det som skjer, bruke de ressursene jeg har tilgjengelig og velge hensiktsmessig når omgivelsene, kravene eller livet endrer seg.
Noen ganger krever det utholdenhet. Andre ganger krever det at jeg stopper.
Noen ganger må jeg handle. Andre ganger må jeg klare å stå i usikkerheten uten å ha svaret.
Noen ganger trenger jeg å mobilisere mine sterkeste sider. Andre ganger må jeg forstå at nettopp disse styrkene kan være en del av problemet.
Kapasitet kan være å be om hjelp. Sette en grense. Registrere frykten uten å la den bestemme neste handling. Endre kurs når den gamle strategien ikke lenger virker. Eller ganske enkelt å ta ett lite steg videre.
Oppmerksomhet skaper et rom mellom reaksjon og handling
En av de viktigste oppdagelsene mine handler om oppmerksomhet.
Når livet blir krevende, reagerer vi. Det er menneskelig. Vi blir redde, sinte, kontrollerende, handlingsorienterte, stille eller trekker oss unna. Reaksjonene våre er ikke nødvendigvis problemet. De forsøker ofte å beskytte oss.
Problemet oppstår når reaksjonen automatisk blir handlingen.
For Elsa var skam en sterk reaksjon etter slaget. Hun skammet seg over kroppen, over å være avhengig av andre og over å trenge hjelp. Impulsen var å trekke seg unna. Men det hun egentlig trengte, var det motsatte: mennesker som fortsatt så Elsa, ikke bare slagpasienten.
For meg var en av reaksjonene behovet for å komme meg bort fra alt ansvaret. Det jeg egentlig trengte, var ikke å forsvinne. Jeg trengte å erkjenne at også jeg var rammet, og at jeg trengte pauser, avlastning og et eget rom.
Her har mindfulness og oppmerksomt nærvær fått en helt praktisk betydning for oss. Ikke som en metode for å være rolig hele tiden, men som evnen til å oppdage hva som skjer mens det skjer.
Hva skjer i meg nå? Hva føler jeg? Hva skjer i kroppen? Hva prøver denne reaksjonen å få meg til å gjøre? Og hva trenger situasjonen egentlig av meg?
Det lille mellomrommet kan være avgjørende. For i det mellomrommet oppstår muligheten til å velge.
Og nettopp oppmerksomhet, styrker, valg og handling har blitt sentrale elementer i vår forståelse av Human Capacity.
Vi vet mindre om andres kapasitet enn vi tror
Slaget lærte meg også noe om det som ikke synes.
Elsa var åpenbart rammet. Jeg var det ikke. Jeg kunne kjøre bil, handle, arbeide og ordne praktiske ting. Utenfra så jeg ut til å fungere.
Det gjorde jeg også – helt til jeg oppdaget at jeg ikke gjorde det.
En kunde ga meg en tilbakemelding på et arbeid som ikke holdt den kvaliteten jeg vanligvis leverte. Det ble en vekker. Jeg var fysisk på jobb, men mentalt et helt annet sted. Først da begynte jeg å forstå hva situasjonen faktisk kostet meg.
Det som fortsatt er opp til oss
Et uttrykk har fulgt oss lenge: It’s Up to You.
Etter det vi har opplevd, vet vi samtidig hvor lett det uttrykket kan misforstås.
Alt er ikke opp til oss.
Slaget var ikke opp til oss. Konsekvensene var ikke opp til oss. Hvor mye funksjon Elsa får tilbake, kan hun ikke bestemme. Vi kan ikke kontrollere sykdom, andre mennesker, tilfeldigheter eller alt det livet måtte finne på å sende i vår retning.
Men noe er fortsatt opp til oss.
Hvordan vi møter denne dagen. Om vi lytter. Om vi ber om hjelp. Om vi fortsetter å være nysgjerrige. Hvordan vi bruker styrkene våre. Om vi justerer når det vi gjør ikke lenger fungerer. Om vi velger å delta i livet vi faktisk har.
Det er kanskje den enkleste måten vi kan beskrive Human Capacity på.
Ikke som evnen til å kontrollere livet, men som evnen til å møte livet.
Fem år senere feirer vi derfor ikke at vi har «vunnet» over det som skjedde.
Vi feirer livet.
Vi feirer en kropp som fortsatt lærer. Menneskene som har hjulpet oss. Muligheten til fortsatt å bidra. Nysgjerrigheten på det som ligger foran oss. Og vissheten om at selv når mye i livet ikke er opp til oss, finnes det fortsatt et handlingsrom.
Fem år med motstandskraft derfor oppsummeres i tre spørsmål vi fortsatt stiller oss selv:
Hva i livet mitt er ikke opp til meg?
Hva er faktisk opp til meg nå?
Og hvilken menneskelig kapasitet trenger jeg å bruke mer bevisst i det livet jeg står i akkurat nå?
Tusen hjertelig takk for at dere deler Du er utrolig god til å ordlegge deg. Stille relevante spørsmål. Som også jeg som ikke har opplevd det som dere har opplevd, men kan allikevel se likheter.
Og få meg til å tenke over hvorfor jeg måtte gå igjennom en utbrenthet for å forstå/se at livet ikke bare består av masse jobb og å tenke på at mine kjære har det bra rundt meg. Det er selvfølgelig viktig, men om jeg ikke har det bra og er utslitt, så er det også vanskelig og se om de har det bra.
Jeg har også skjønt at jeg ikke kan klare alt og må velge. Det betyr at jeg vil ta de valgene som er bra for meg. Og jeg tror og mener det må være det som gir meg energi og ikke det som tar energi. Og nå har jeg skjønt at her kan jeg ikke være som Ole Brumm og si ja takk begge deler!
Ha en nydelig dag videre ❤️
Klem, Mette
Dette er veldig bra skrevet PK.
Det er ikke opp til meg å bestemme hva andre mener om meg
Det et opp til meg nå å gjøre små grep som å gjøre hyggelige ting son gir meg glede.
Jeg trenger å bry meg om de som er rundt mwh å vil meg vel. Og å gjøre ting med barnebarn