Når livet ikke blir som planlagt – når sykdom, slag, sorg, angst eller andre brå vendinger tar oss ut av kurs – trenger vi mer enn prognoser og tall. Vi trenger håp – Ikke håp om å bli som før, eller som noen andre. Men håp om å komme nærmere oss selv igjen.
For når livet rister oss, mister vi ikke bare funksjon og trygghet – vi mister ofte kontakten med hvem vi er.
Derfor trener og jobber jeg ikke for å bli “normal for å komme tilbake ”.
Jeg gjør det for å gå fremover og bli mer meg igjen.
Og nettopp der,med de små steg og tålmodige arbeidet, kan det mest levende håpet få vokse.
Når jeg ble rammet av slag skjedde det som veldig ofte skjer og som er helt menneskelig:
Jeg egynte å se på andre for å prøve å forstå min egen fremtid.
- Hvor langt har han kommet?
- Hvor fort gikk hun frem?
- Hvorfor går ikke jeg like stødig? ….
Jeg søkte fasit i andres historier.
Men et slag treffer aldri to mennesker likt.
Hver kropp er forskjellig. Hver skade er forskjellig. Min livsbagasje er forskjellig.
Det er faktisk ikke mulig å sammenligne seg — selv om vi naturlig gjør det.
Det virkelige håpet bygges ikke på andres vei. Det utvikles i egen kropp, gjennom egne erfaringer – ett øyeblikk av gangen.
En uke som booster håpet
Denne uken har jeg vært hos Line i Gøteborg, Hun er IBITA-instruktør og jobber etter Bobath-metoden. Hun tilbyr intensiv, individuelt tilpasset nevrologisk fysioterapi – presis, lyttende og helhetlig.
Det som gjør Line så unik, er hvordan hun møter meg som det mennesket jeg er.
Hun ser. Korrigerer. Veileder. Utfordrer.
Og hun inviterer meg inn i prosessen gjennom Bobaths prinsipper:
- kjenne etter
- sanse bevegelsen i kroppen
- mestre med gradvis mindre hjelp
Da skjer det noe spesielt.
Når jeg skulle finne de små musklene under foten – de som stabiliserer og balanserer – trengte jeg hundre prosent fokus. Kroppen… den var her og nå selv om tankene spinner…..
Og plutselig kjente jeg en bevegelse jeg ikke har kjent siden før slaget. En liten kontakt. Noe som våknet. Lite – og samtidig stort. Et øyeblikk som ga ekte håp, fordi det kom fra min egen kropp.
Når kroppen, sinn og pust samarbeider
Denne treningen minner meg om det jeg har lært av mental trening og mindfulness:
At endring ikke skjer når vi presser, jager eller prøver å prestere.
Den skjer når vi stopper opp og lytter innover.
- Når kroppen får lov å finne sin vei.
- Når sinnet roer nok til at vi faktisk kan kjenne.
- Når pusten får være med på reisen.
Det er her håpet bor:
ikke i statistikk, ikke i sammenligning, men i erfaringen av en ny eller gjenerobret bevegelse.
Håp som praksis
Jeg trener ikke for å bli som andre. Jeg trener for å være meg – min balanse, oppmerksomhet og styrke,
Der pusten slipper inn, der skuldrene senker seg og kroppen får være som den er, finner jeg et stille glimt av håp.
Et håp som ikke måles – Håpet som ikke sammenlignes.
Håpet som vokser stille gjennom bevegelse, tilstedeværelse og tid.
Jeg skulle ønske flere fikk oppleve denne typen helhetlig og presis trening.
Bobath-tilnærmingen er dessverre vanskelig å få gjennom det offentlige systemet, og jeg har fått avslag etter avslag.
Men jeg gir meg ikke – for dette virker. Dette gjør en forskjell. Dette gir livskvalitet.
Takk
Til Line – og til alle dere som bruker år av livet deres på å lære og videreføre Bobath-metoden.
Dere som reiser på kurs, øver på hver minste detalj og aldri gir opp når det er krevende.
Det dere gjør betyr mer enn dere vet.
For takket være dere kan mennesker som meg:
finne tilbake balanse
gjenoppdage bevegelse
kjenne mestring og stolthet
Så otroligt bra skrivet ❤️
Har också fått hjälp av Line
Takk for kommentaren – Line er en magiker